Lønnsoppgjøret 2018 er en kamp for en trygg pensjon og økt kjøpekraft. LO og forbundene tar kampen for en trygg pensjon for alle.

På samme måte som LO har gjort på andre områder om det har vært arbeidstid (1986), AFP (1988), utdanning (1998), 5. ferieuka (2000) osv. Reformer som kommer de aller fleste til gode i Norge.
Styrken er at hele LO fellesskapet står bak de 4 hovedkravene – blant annet AFP og økt kjøpekraft.

Derfor var det viktig å få til et sentralt oppgjør, men med forbundsvise tilpasninger. Selv om streikeretten ligger da sentralt.

I de forbundsvise sløyfene skal det forhandles innafor den økonomiske rammen som er avtalt mellom NHO og LO.

Vi har nå startet et lengre forhandlingsløp der vi skal bruke rammen for å stå best mulig skodd i de videre forhandlingene.

I disse forhandlingene satset vi på å få klargjort noen områder vi kan arbeide videre med i den neste forhandling sløyfen for Sokkeloverenskomsten for Operatør i starten av mai.

Hvis det ikke ble oppnådd enighet under sløyfeforhandlingene kunne rammen som blir avtalt for tekniske endringer omdisponeres som et generelt tillegg.

I natt etter 16 timer med forhandlinger kom vi til enighet på Sokkeloverenskomsten for Operatør.

Vi lyktes ikke å komme til enighet på Bransjeavtalen (for individuelt avlønnet, landansatte og ansatte på landanlegg), og har signert en uenighet.

Vi viste at det ville bli vanskelig å få til alt det vi ønsket når årets oppgjør er et samordna oppgjør der vi står sammen med LO for å sikre medlemmene våre Afp og økt kjøpekraft. Og streikeretten ligger sentralt.
Det viktigste for oss var å sikre at vi fikk et best mulig utgangspunkt til forhandlingene i mai, og at vi fikk lokale forhandlinger i juni. Det klarte vi.

Neste etappe er forhandlinger i mai på Sokkeloverenskomsten for Operatør før vi i juni skal ha lokale forhandlinger i Statoil