Hvert år kan 5.000 årsverk direkte eller indirekte knyttes til Statfjord – mer enn 200.000 siden oppstarten. Equinor bruker i år om lag 3,6 milliarder kroner på driften av feltet, og kjøper i år varer og tjenester for 0,7 milliarder NOK fra 380 leverandører for å drifte feltet.
Marie Smith-Solbakken ved Universitetet i Stavanger sier at norske myndigheter i siste halvdel av 1970-tallet lente seg på trepartsmodellen og brukte verktøyene som var tilgjengelige. Alfa-brannen på Ekofisk-feltet førte til at vernetjeneste ble innført, Bravo-utblåsingen førte til sterkere myndighetsutøvelse og en politisering av sokkelen, mens med Statfjord-brannen ble arbeidsmiljøloven brukt, og myndighetene plasserte ansvar.
Videre trekker Smith-Solbakken fram at Statfjord-utbyggingen, med horden av industriarbeidere som dro i Nordsjøen, var starten på de formende årene for trepartssamarbeidet. Røykestreiken og spanjolstreiken på Statfjord bidro sammen med andre arbeidsmiljøaksjoner og streiker blant catering- og boreansatte å få hovedavtale og tariffavtaler på plass. Oljearbeiderne ble organisert, og særlig to store forbund markerte seg; Oljearbeidernes fellessammenslutning, OFS, og Norsk olje og petrokjemisk fagforbund, Nopef. Premissene og føringene for partsamarbeidet i Nordsjøen ble lagt i årene fra nedsettelse av Halden-utvalget i 1975 til den ulovlige streiken i 1990 som endte i lønnsnemd.
Industri Energi Equinor er stolte av å ha vært med på denne reisen og vil gratulere alle som har jobbet på Statfjord, alle tillitsvalgte i Nopef og Industri Energi for innsatsen, og lykke til i den tiden som er igjen.