Olje og gass næringen har vært viktig for Norge. Oljenæringen har gjennom tiår bidratt til arbeidsplasser og enorme inntekter til fellesskapet. Det norske petroleumsskatteregimet er utformet slik at fellesskapet sikres særlig høy del av overskuddet fra norsk sokkel.
Vi som arbeider i næringen, kan være stolte over å ha bidratt med 950 milliarder kroner netto kontantstrøm til staten de siste fem årene.
Selv om produksjonen på norsk sokkel har nådd middagshøyden vil de likevel bidra med betydelig verdiskapning til staten frem til 2030 med 3000 milliarder kroner.
Vi vet at norsk sokkel vil gjennomgå store endringer frem mot 2050, og vi forventer under halvparten av den produksjonen vi har i dag.
For å få opprettholde produksjonen og driften av innretningene våre er man nødt til å ned CO2 utslippene. I dag produserer de fleste offshore-installasjoner egen elektrisitet ved bruk av gassturbiner. Og den største utslippskilden på Equinor sine innretninger er de ca 80 turbiner som står for over 80 % av CO2 utslippene.
Da vil en naturligvis se mot elektrifisering for å dekke kraftbehovet.
Elektrifisering er avgjørende for at vi skal lykkes med å redusere utslippene fra norsk sokkel.
Det kan man enten gjøre gjennom elektrifisering fra land eller vindmøller offshore. Eller i en kombinasjon.
I dag er det en sentral utfordring i Vestland å bygge kapasitet i strømnettet for å ha tilstrekkelig med kraft tilgjengelig når det trengs. Men da trenger man hurtigere investeringer i norsk kraftproduksjon og spesielt utbygging og oppgradering kraftnett er
avgjørende for at Norge skal kunne elektrifiseres.
Men det må skje uten at forbrukere og annen industri får økt sine priser vesentlig.
Det andre er gjennom flytende havvind, CCS og hydrogen. Pr dags dato ser man store muligheter, men virker krevende.
Men samtidig er dette en stor mulighet til å legge grunnlaget for ny lønnsom industri og arbeidsplasser. Men da trengs det en helhetlig norsk politikk med bred støtte viktig for å utnytte hele det norske ressurspotensialet innenfor rammen av klimamålene.
Norge har gode forutsetninger for å lykkes med å skape internasjonalt konkurransedyktig industri gjennom utviklingen av en helhetlig energiprovins. Gjennom å unytte den økte inntekten fra CO2-skatten til å utvikle ny industri. Men også utvikle verdikjeder som bygger på kompetanse, kunnskap og infrastruktur bygget de siste 50 årene.
Rystad Energy har estimert behovet for kraft til elektrifisering av norsk sokkel til 4,5 gigawatt (GW), som tilsvarer 300 til 350 flytende vindturbiner. Dette har norsk leverandørindustri kapasitet til å bygge på tre til fem år. Et slikt løft vil bringe Norge rett opp i Champions League for flytende vindkraft, og det kan skje raskere enn gjennom konsesjonsbelagt vindkraft.
Kombinert med langsiktig industribygging på Utsira Nord kan vi legge til rette for vi får en tilsvarende posisjon for flytende havvind som vi har fått for offshoreteknologi.
Derfor trenger en samspillet Norge har som fortrinn gjennom partsamarbeidet mellom myndigheter, LO og NHO/bedriftene.
Myndighetene kan bidra blant annet for å legge til rette for godkjennelse av flyttbar havvind under petroleumsregimet. Samt bruke Enova aktivt som fødselshjelp for de første prosjektene med flyttbar havvind.
På denne måten kan ambisjonen om 50 prosent reduksjon av utslipp i petroleumsnæringen oppnås i god tid før 2030, samtidig som vi bygger norsk industri og forvalter våre ressurser på en best mulig måte.
Mange av oss husker tilbake til da oljeeventyret startet, vi hadde kloke politikere som hadde langlysene på. De sørget for en forvaltning av ressursene som har kommet generasjoner til gode, vi skapte en helt ny industri, bygget unik kompetanse og har forvaltet formuen med politisk enighet.
Nå skal vi inn i en ny tid, samtidig skal vi fortsette med det som har lagt grunnlaget og gitt oss muligheten til å satse på fornybar industri. Og ikke minst.vi må satse på at dagens politikere griper muligheten.